”En fuglehund skal aldri dresseres i fjellet. Fjellet skal bare være gøy.” Dette er blant de mange utsagn jeg har hørt blant fuglehundfolk opp gjennom årene.
Jo da, fjellet skal være gøy, men det skal dressur også være. Eller trening/læring som er utrykk jeg for min del foretrekker. Det høres litt mindre militant ut og står mer i stil til de innlærings- og treningsmetoder jeg helst vil jobbe med.
På diskusjonssiden på NISK’s webside kan man blant annet lese om hundefolk som gremmes over bruk av strømhalsbånd til dressur på ro i oppflukt og lignende. Det kommer nok ikke som noe overraskelse for noen at dette skjer i en nokså utstrakt grad, også til f. eks. å få hunden til å slutte å bjeffe når den er alene hjemme.
Man kan selvfølgelig undres over at noen finner det nødvendig å benytte seg av slike metoder i forskjellige sammenhenger. Dette kan, som Ola skriver under Dressur på tidligere nevnte web side, under tittelen ”Møkka lei strømhalsbåndsreklame!” handle om en slags ”latmansdressur” eller ”hurtigtrening”, men egentlig handler begge disse nevnte eksemplene etter min oppfatning, om borttrening/fjerning av problematferd. Vi må på en måte bestemme oss for hva vi vil med treningen vår. Skal vi drive med innlæring av ønsket atferd eller borttrening av problematferd. Det er en himmelvid forskjell på disse.
Skal vi unngå at hunden vår praktiserer ”lystig ettergang” i en fuglesituasjon, må vi lære hunden ”sitt og bli” i alle situasjoner og miljøer, også på fjellet. Det er helt nødvendig med full stimuluskontroll før vi i det hele tatt slipper hunden ut i fuglesituasjoner. Da slipper vi å bruke straff (som strøm i realiteten er) for å fjerne problematferden ”lystig ettergang”.
Hvis en hund lider av separasjonsangst og dermed bjeffer når den er alene, blir det meningsløst å straffe bjeffingen med strøm. Da finnes det utmerkede metoder å løse hundens og naboens problem på, uten bruk av straff.
Det er vi som med viten og vilje har avlet på hunder med utpreget god jaktlyst fordi det er tjenlig for vårt krav til hundens funksjonsevne. Da bør vi i anstendighetens navn også være villig til å bruke den tid og innsats som trengs til innlæring av ønskelig atferd, istedenfor å reparere våre feil ved å straffe hunden.
Et godt ordtak sier at:
HVIS DIN HUND IKKE LYSTRER DIN KOMMANDO! - BRETT SAMMEN EN AVIS OG SLÅ…..
deg selv fordi du er en dårlig hundetrener.
Det er en kjensgjerning at de fleste, for ikke å si alle problemer som oppstår under trening av hund skyldes feil som vi som trenere gjør, og ikke fordi hunden er dum eller ulydig.
Straff!
Vi hører ofte om avstraffelser og ”korrigering” av hunder som er ulydige. Ved at de for eksempel ikke holder ro i oppflukt, går ut av hånd under slipp på prøver, kommer ikke på innkalling. Eller det kan være verdagslige ting som tygging på sko, hunden stikker av, bjeffer på ringeklokke eller telefon, stjele mat og lignende.
Mange vil dessverre miste hode i slike tilfeller og falle for fristelsen til å ”banke bikkja”. Da bør vi vite at vi ved å banke opp hunden, røske den i øra, riste den i nakkeskinnet eller bruke andre mer eller mindre sofistikerte straffemetoder viser hunden en total mangel på biologisk forståelse, noe som i praksis er til hinder for å utøve et godt lederskap. Dette skjer som oftest fordi straffen kommer lenge etter at hunden har forsøkt å dempe situasjonen ved å sende oss et eller flere ”dempende signaler”. (se boken ”På talefot med hunden” av Turid Rugaas.)
Straff har ingen innlæringseffekt, men er et mulig alternativ for å redusere hundens mulighet eller lyst til å velge feil. Men da er det umåtelig viktig å forsterke alternativet. Kravet må uansett være at vi er sikker på at hunden mestrer/forstår hva vi ønsker av den. Det er heller ikke så sikkert at fysiske avstraffelser er den mest effektive måten å løse ”ulydighetsproblemer” på.
Straff kan deles inn i to typer:
Positiv straff og negativ straff. Med positiv straff menes at vi tilfører hunden et ubehag. Negativ straff betyr å fjerne et gode. Det samme gjelder forsterking (les belønning). Positiv forsterking betyr å tilføre hunden et gode. For eksempel godbit, leke, ros, frihet eller lignende. Negativ forsterking betyr å fjerne et ubehag.
Se fig.
SANNSYNLIGHET | TILFØRE (+) | FJERNE (-) |
Øker sannsynlighet for gjentagelse av atferden | Positiv forsterking | Negativ forsterking |
Redusere sannsynlighet for Gjentagelse av atferd | Positiv straff | Negativ straff |
Som du ser av figuren er det altså størst mulighet for å oppnå det du ønsker dersom du benytter deg av muligheten til å tilføre hunden noe positivt og/eller fjerne det negative.
Noen begrensninger ved bruk av positiv straff:
- Straff knyttes ofte til strafferen.
- Straff fører ofte til passivitet. (frykt for å gjøre feil)
- Straff kan sette ”lokk” på atferd.
- Straff kan føre til reversibel aggresjon. (forsvar)
- Straff knyttes ofte til stedet eller miljøet der straffen skjedde.
- Straff er uforutsigbart – man vet aldri på forhånd resultatet av straffen.
Hva er så et godt lederskap?
En hund trenger, ja faktisk så er den helt avhengig av å leve under et godt lederskap. En ulveflokk uten en god leder ville ganske raskt gå til grunne av indre stridigheter og mangel på mat.
En fuglehund er også en hund, og som ulven er den helt avhengig av et godt lederskap.
Lederskap handler egentlig om et samspill mellom lederen og den som ledes, i dette tilfelle hunden.
Et samspill betinger en gjensidig forståelse av språk og signaler. Dette betyr altså at det er viktig at vi forstår hundens språk og signaler og at hunden forstår vårt språk og våre signaler. Det siste er ikke noe problem, da hunder er spesialister på kroppsspråk. Problemet er; forstår vi hva hunden forstår? Med andre ord, vet vi hvordan vår hund reagerer på våre forskjellige bevegelser, handlinger og verbale utblåsninger.
Dette er viktige prinsipper og forstå fordi hunden er et flokkdyr og tolker og sender signaler ut i fra ”prinsippet” om samhold som overlevelsesform. Hunder er så vare på signaler at de kan læres opp til å utføre handliner som vi ønsker av den bare ved bruk av bevegelser med øynene. Dette er kunnskap som vi blant annet bruker til trening av hjelpehunder. Tenk deg at en person etter et nakkebrudd bare har førlighet i ansiktet. Det vil som regel ikke være noe problem for en slik person å kommunisere med en hund.
Lederskap skaper vi ved å ta styringen over hundens tilværelse, uten vold og uro. Det viktigste en leder gjør er faktisk å holde ro og orden i flokken (les familien). Hvis du som leder ikke skiller dine to barn som sloss i stuen, vil sannsynligvis hunden din prøve å gjøre det. Se for eksempel hva som skjer hvis du omfavner din kone/mann. Det skulle forundre meg mye om ikke hunden din ville forsøke å komme i mellom dere. For en hund er konflikter en trussel for tilværelsen. Hvis vi som flokkleder ikke løser dem, så vil hunden ofte prøve å gjøre det. Å skape konflikter ved å provosere hunden til feil for å kunne statuere noen eksempler på vårt lederskap er altså ikke veien å gå.
Vi må gi hunden en god grunn for å la seg lede av oss. Dersom en hund ikke kan høste en sikker ”fortjeneste” på å gjøre som vi ber om, vil den rett og slett ikke gjøre det.
Hunder er uskyldige egoister. De er flokkdyr fordi det lønner seg for å overleve. De følger ikke dine (lederen) ”kommandoer” for din skyld. Det gjør de bare dersom de kan få deg fornøyd. Da dukker det jo alltid opp en eller annen form for ”fortjeneste”. Enten i form av positiv forsterking som mat, lek, ros og lignende, eller som negativ forsterking. Det vil si: Å unngå straff.