![Hercule[1]](/getfile.php/4789385.1148.bt7nmzwwsuqmqu/Hercule%5B1%5D.jpg)
Irsksetteren - den allsidige fuglehunden
Historikk
Irland er kjent som den grønne øy, og hovedteorien bak hvorfor de irske jegerne avlet frem de "røde hundene", går ut på at rødt er komplementærfargen til grønt, og at hundene derfor var lette å se i terrenget.
På begynnelsen av 1900-tallet kom de første irsksetterne til Norge. Fritjof Nansen brukte irsksettere til jakt og var dermed med på å stimulere interessen for rasen. Corn. Schilbred fikk sin første irsksetter i 1903 og han var initiativtaker til å stifte Irsk Setterklub i 1917. Senere ble dette navnet endret til Norsk Irsksetterklubb (NISK). Irsksetteren er en av de vakreste hunderasene. Det har derfor vært lett å omsette valper, selv til ikke-jegere. Opp i gjennom årene har det blant annet blitt avlet på hunder som ikke har tilført rasen noen positiv genetisk fremgang. Det igjen førte til et rykte om at irsksetteren var en middelmådig jakthund, og som lett kunne bli litt stresset. Heldigvis hadde klubben noen ildsjeler som tok rasen på alvor, og som avlet på gode jakthunder med god nervestatus. Disse ble vist frem på jaktprøver og interessen for irsksetter som jakthund vokste, og stadig flere oppdaget allsidigheten til denne rasen.
Historikk
Irland er kjent som den grønne øy, og hovedteorien bak hvorfor de irske jegerne avlet frem de "røde hundene", går ut på at rødt er komplementærfargen til grønt, og at hundene derfor var lette å se i terrenget.
På begynnelsen av 1900-tallet kom de første irsksetterne til Norge. Fritjof Nansen brukte irsksettere til jakt og var dermed med på å stimulere interessen for rasen. Corn. Schilbred fikk sin første irsksetter i 1903 og han var initiativtaker til å stifte Irsk Setterklub i 1917. Senere ble dette navnet endret til Norsk Irsksetterklubb (NISK). Irsksetteren er en av de vakreste hunderasene. Det har derfor vært lett å omsette valper, selv til ikke-jegere. Opp i gjennom årene har det blant annet blitt avlet på hunder som ikke har tilført rasen noen positiv genetisk fremgang. Det igjen førte til et rykte om at irsksetteren var en middelmådig jakthund, og som lett kunne bli litt stresset. Heldigvis hadde klubben noen ildsjeler som tok rasen på alvor, og som avlet på gode jakthunder med god nervestatus. Disse ble vist frem på jaktprøver og interessen for irsksetter som jakthund vokste, og stadig flere oppdaget allsidigheten til denne rasen.
Klubbens formål
- har hele veien vært å avle frem gode jakthunder som også har et godt eksteriør. Det skal være de samme hundene vi ser på utstilling som skal bli brukt på jakt. Så for at en irsksetter skal kunne oppnå Cert på utstilling, må den være jaktprøvepremiert. For å få tildelt tittelen Norsk Utstillingschampionat (N Uch) må hunden i tillegg ha 1.premie på jakt. De hundene som oppnår tittelen Norsk Jaktchampionat (N Jch) må også ha 1.premie på utstilling. Det er derfor kun hunder med veldig gode bruksegenskaper og som i tillegg har et veldig godt eksteriør som kan oppnå disse titlene.
- har hele veien vært å avle frem gode jakthunder som også har et godt eksteriør. Det skal være de samme hundene vi ser på utstilling som skal bli brukt på jakt. Så for at en irsksetter skal kunne oppnå Cert på utstilling, må den være jaktprøvepremiert. For å få tildelt tittelen Norsk Utstillingschampionat (N Uch) må hunden i tillegg ha 1.premie på jakt. De hundene som oppnår tittelen Norsk Jaktchampionat (N Jch) må også ha 1.premie på utstilling. Det er derfor kun hunder med veldig gode bruksegenskaper og som i tillegg har et veldig godt eksteriør som kan oppnå disse titlene.
Irsksetteren som familiehund
Svært få mennesker er skeptiske eller har negative erfaringer med fuglehunder. Dette gjør at valpen får mange positive opplevelser med barn og voksne, og dermed har det beste utgangspunktet for å bli en glad og sosial hund. Det man skal være obs på, er at hunden er aktiv, og det valpen får lov til å gjøre inne når den er 3 måneder gammel, skal den også få lov til å gjøre inne når den er voksen og fortsatt veldig glad og leken… La derfor all aktivitet foregå utendørs helt i fra valpen kommer i hus, slik at den lærer seg til å ligge i ro og hvile når den er inne. Dette er også en veldig viktig egenskap for hunden når den er i fysisk aktivitet. Så fort man tar en pause, skal hunden legge seg ned og samle krefter til neste økt.
Når man slipper en irsksetter unghund på fjellet eller i skogen, er jaktinstinktene så nedarvet at hunden automatisk vil utforske terrenget i nærheten. En eller annen gang vil den komme i kontakt med fugl, og unghunden vil "våkne". Denne lukta vil bli det beste hunden vet, og det er derfor veldig viktig at eier/fører følger opp situasjonen og støtter hunden. Man må vise interesse slik at den skjønner at dette er noe man gjør i fellesskap. Viser eier/fører ingen interesse, men bare neglisjerer den, kan man risikere å få en hund som blir veldig egenrådig, og som løper langt ute i terrenget ute av kontroll. En slik hund vil man ikke ha noe glede av, og man kvier seg for å slippe den løs. Hunden vil da få for mye energi som den ikke får frigjort, og man kommer inn i en ond sirkel. Jakta er for de fleste av oss 1 - 2 uker i året. Resten av tiden skal hunden være en turkamerat og et familiemedlem, så det er derfor veldig viktig at man forstår de behovene hunden har, og i tillegg har god dressur på den.
Svært få mennesker er skeptiske eller har negative erfaringer med fuglehunder. Dette gjør at valpen får mange positive opplevelser med barn og voksne, og dermed har det beste utgangspunktet for å bli en glad og sosial hund. Det man skal være obs på, er at hunden er aktiv, og det valpen får lov til å gjøre inne når den er 3 måneder gammel, skal den også få lov til å gjøre inne når den er voksen og fortsatt veldig glad og leken… La derfor all aktivitet foregå utendørs helt i fra valpen kommer i hus, slik at den lærer seg til å ligge i ro og hvile når den er inne. Dette er også en veldig viktig egenskap for hunden når den er i fysisk aktivitet. Så fort man tar en pause, skal hunden legge seg ned og samle krefter til neste økt.
Når man slipper en irsksetter unghund på fjellet eller i skogen, er jaktinstinktene så nedarvet at hunden automatisk vil utforske terrenget i nærheten. En eller annen gang vil den komme i kontakt med fugl, og unghunden vil "våkne". Denne lukta vil bli det beste hunden vet, og det er derfor veldig viktig at eier/fører følger opp situasjonen og støtter hunden. Man må vise interesse slik at den skjønner at dette er noe man gjør i fellesskap. Viser eier/fører ingen interesse, men bare neglisjerer den, kan man risikere å få en hund som blir veldig egenrådig, og som løper langt ute i terrenget ute av kontroll. En slik hund vil man ikke ha noe glede av, og man kvier seg for å slippe den løs. Hunden vil da få for mye energi som den ikke får frigjort, og man kommer inn i en ond sirkel. Jakta er for de fleste av oss 1 - 2 uker i året. Resten av tiden skal hunden være en turkamerat og et familiemedlem, så det er derfor veldig viktig at man forstår de behovene hunden har, og i tillegg har god dressur på den.
Irsksetteren som brukshund
Irsksetteren har en sterk vilje og tæl. Den tåler skikkelig "ruskevær", og jobber selv i mange kuldegrader og sterk vind. Den har et bra konkurranseinstinkt og egner seg godt til hundekjøring. Den er glad i å sykle, bære kløv, apportere osv. Det finnes også irsksettere som er trent opp som lavinehunder.
Den elsker å bli brukt, og er glad i utfordringer. De aller fleste irsksettere er enten naturlige rapportører, eller det er lett å lære inn. Dette er glimrende med tanke på skogsfugljakt, hvor det kan være vanskelig å se hunden. (Rapport = går ut av stand for å hente fører, for så å gå opp i ny stand.) Det diskuteres noe om hvorvidt rasen har et lite problem med henging / kontrollering av makker på prøver, og at enkelte irsksettere ikke sekunderer ( = respekterer makkers stand). Dette er nok mye individuelt, og avhengig av dressur, men helt klart noe avlsrådet tar på alvor.
Den elsker å bli brukt, og er glad i utfordringer. De aller fleste irsksettere er enten naturlige rapportører, eller det er lett å lære inn. Dette er glimrende med tanke på skogsfugljakt, hvor det kan være vanskelig å se hunden. (Rapport = går ut av stand for å hente fører, for så å gå opp i ny stand.) Det diskuteres noe om hvorvidt rasen har et lite problem med henging / kontrollering av makker på prøver, og at enkelte irsksettere ikke sekunderer ( = respekterer makkers stand). Dette er nok mye individuelt, og avhengig av dressur, men helt klart noe avlsrådet tar på alvor.
Ulike blodslinjer
Fra tidligere tider het det seg at skulle man ha en høyfjellshund, så kjøpte man seg engelsksetter eller pointer. Ønsket man en hund til skogsfugljakt, så kjøpte man enten gordonsetter eller vorsteh. Ønsket man en hund til begge deler, så valgte man kanskje en irsksetter. Den var robust og kraftig, men manglet nok til tider det helt store formatet på høyfjellet, sett i forhold til andre stortgående raser. Avlsmaterialet på irsksetter var litt snevert, og det ble importert hunder i fra blant annet Amerika. Disse blodslinjene tilførte rasen større søksbredde, jaktlyst og kanskje mer vilje til å jobbe. Enkelte hunder løp nok litt for fort i forhold til nesa, og i en periode fikk vi også en del irsksettere som overhodet ikke tilfredsstilte rasens krav til eksteriør. Nå, noen hundegenerasjoner senere, er vi i ferd med å avle eksteriøret tilbake, samtidig som at vi har en rase som godt kan hevde seg i toppen på jaktprøver i konkurranse med de andre fuglehundrasene. Det er amerikanske linjer bak veldig mange irsksettere i dag.
Det siste året har noen oppdrettere brukt danske hannhunder, og vi i NISK er spente på hvordan disse avkommene vil bli. Foreløpige tilbakemeldinger er veldige positive. Irske blodslinjer er også vanlig. Eksteriørmessig litt mer snipete i hode og "tønneformet" i kroppen, men veldig gode jakthunder. Andre oppdrettere har prøvd å importere i fra Tyskland. Resultatene i fra de kullene viser et veldig bra eksteriør.
Fra tidligere tider het det seg at skulle man ha en høyfjellshund, så kjøpte man seg engelsksetter eller pointer. Ønsket man en hund til skogsfugljakt, så kjøpte man enten gordonsetter eller vorsteh. Ønsket man en hund til begge deler, så valgte man kanskje en irsksetter. Den var robust og kraftig, men manglet nok til tider det helt store formatet på høyfjellet, sett i forhold til andre stortgående raser. Avlsmaterialet på irsksetter var litt snevert, og det ble importert hunder i fra blant annet Amerika. Disse blodslinjene tilførte rasen større søksbredde, jaktlyst og kanskje mer vilje til å jobbe. Enkelte hunder løp nok litt for fort i forhold til nesa, og i en periode fikk vi også en del irsksettere som overhodet ikke tilfredsstilte rasens krav til eksteriør. Nå, noen hundegenerasjoner senere, er vi i ferd med å avle eksteriøret tilbake, samtidig som at vi har en rase som godt kan hevde seg i toppen på jaktprøver i konkurranse med de andre fuglehundrasene. Det er amerikanske linjer bak veldig mange irsksettere i dag.
Det siste året har noen oppdrettere brukt danske hannhunder, og vi i NISK er spente på hvordan disse avkommene vil bli. Foreløpige tilbakemeldinger er veldige positive. Irske blodslinjer er også vanlig. Eksteriørmessig litt mer snipete i hode og "tønneformet" i kroppen, men veldig gode jakthunder. Andre oppdrettere har prøvd å importere i fra Tyskland. Resultatene i fra de kullene viser et veldig bra eksteriør.
Helsestatus
Irsksetteren er en hardfør rase, og det er heldigvis sjelden vi hører om hunder som blir syke. Tidlig på 1990-tallet fikk NISK tilbakemelding på "dvergvekst" hos irsksetter. Det ble satt i gang testparringer og det ble konkludert med at dette skyltes en ressesiv, autosomal nedarving av et gen ( dvs ikke kjønnsbundet og begge foreldredyrene må være bærere av dette defekte genet).Oppdrettere ble gjort oppmerksomme på dette, og tok det på alvor, og nå er det sjelden NISK hører om slike valper. Når det gjelder hofteleddsdysplasi (HD) går det litt i bølgedaler, men i snitt de siste 15 årene er det ca 85 % som er fri for HD. Det registreres 400 - 450 Irsksettere hvert år, og det er bare ca 40 % av disse som blir fotografert, så den store utfordringen for klubben er å få flere til å røntge hundene sine.
Irsksetteren er en hardfør rase, og det er heldigvis sjelden vi hører om hunder som blir syke. Tidlig på 1990-tallet fikk NISK tilbakemelding på "dvergvekst" hos irsksetter. Det ble satt i gang testparringer og det ble konkludert med at dette skyltes en ressesiv, autosomal nedarving av et gen ( dvs ikke kjønnsbundet og begge foreldredyrene må være bærere av dette defekte genet).Oppdrettere ble gjort oppmerksomme på dette, og tok det på alvor, og nå er det sjelden NISK hører om slike valper. Når det gjelder hofteleddsdysplasi (HD) går det litt i bølgedaler, men i snitt de siste 15 årene er det ca 85 % som er fri for HD. Det registreres 400 - 450 Irsksettere hvert år, og det er bare ca 40 % av disse som blir fotografert, så den store utfordringen for klubben er å få flere til å røntge hundene sine.
Irsk rød og hvit setter
Den rød/hvite fargevarianten er forholdsvis sjelden i Norge. Grunnfargen er hvit, med markerte gjennomfargede røde flekker. NISK representerer begge rasene, i motsetning til for eksempel Irland, hvor det er to separate raseklubber. Bruksområdene er de samme, men for den rød/hvite er det et mye snevrere avlsgrunnlag i og med at det er så få registrerte her i Norge.
Norsk Irsksetterklubb
NISK er en landsdekkende klubb, med ca 1900 medlemmer. I tillegg til å jobbe for en utvikling av irsksetteren som jakthund, og ensartet og edel type etter rasestandarden, arbeider vi også for aktiviteter med hund innenfor et forsvarlig hundehold i samfunnet. De ulike avdelingene arrangerer samlinger, jaktprøver, utstillinger og dressurkurs. I samarbeid med raseklubbene for de andre stående fuglehundrasene, gir vi ut tidsskriftet Fuglehunden. Dette bladet kommer ut 6 ganger pr år. Vi gir også ut årbøker. Ønskes mer informasjon om rasen, se våre Internett-sider: nisk.no Her ligger også vår valpeliste med de kullene som er godkjente av avlsrådet.
NISK er en landsdekkende klubb, med ca 1900 medlemmer. I tillegg til å jobbe for en utvikling av irsksetteren som jakthund, og ensartet og edel type etter rasestandarden, arbeider vi også for aktiviteter med hund innenfor et forsvarlig hundehold i samfunnet. De ulike avdelingene arrangerer samlinger, jaktprøver, utstillinger og dressurkurs. I samarbeid med raseklubbene for de andre stående fuglehundrasene, gir vi ut tidsskriftet Fuglehunden. Dette bladet kommer ut 6 ganger pr år. Vi gir også ut årbøker. Ønskes mer informasjon om rasen, se våre Internett-sider: nisk.no Her ligger også vår valpeliste med de kullene som er godkjente av avlsrådet.
© Heidi Lundstedt
