Vi stilte forhåpningsfulle opp på Dovre, denne siste prøvehelgen. I strålende sol og glitrende føre hadde vi slipp, på slipp, på slipp - igjen... Ingen fugl i våre slipp, som vanlig... Jeg har jo sett at Røa finner mye fugl når vi trener, så det er ikke det at hun ikke finner fugl tenkte jeg - eller er det prøvesituasjonen som gjør noe med henne?

Ja, ja - vi har nå ihvertfall hatt en flott dag i fjellet, med hyggelig dommer og koselige deltakere, trøstet jeg meg med.

Men, på slutten av dagen kjørte dommeren 5 minutters slipp på de hundene som var igjen og DA, da ser jeg at Røa går inn i en flott stand. Med hjertet i halsen og tårer i øyekroken nærmer jeg meg. Best å reise på avstand, fuglen er lett, sa stemmen inne i hodet mitt. Jeg ber om reis og hun går villig på og fester ny stand. Jeg sniker meg innpå: JA! og da gikk fuglen... Røa er helt rolig på tross av at jeg glemmer å si sitt, jeg er mest opptatt av å få skutt... Jenta mi'!!!!!!!! Endelig!!!!!!! Mye kos og ros blir utdelt til min lille godjente, når dommeren konkluderer med at siden hun har hatt litt åpent søk, i dag får tildelt en sterk 2 UK. Tårene triller og det er to fornøyde jenter som går ned fra fjellet med premie i lommen:o)))

Det er dette som gjør livet verd å leve:o)))